Norsk prosessindustri trenger ny teknologi for å kutte utslipp og styrke konkurransekraften. Men en god idé er ikke nok. Under Prosess 2030 i Porsgrunn var budskapet tydelig: Nye prosjekter må løse reelle behov i industrien, kunne tas i bruk – og være levedyktige også når prosjektmidlene tar slutt.
Rundt 100 deltakere fra industri, forskningsmiljøer, klynger og virkemiddelapparatet møttes på Ælvespeilet i Porsgrunn under årets Prosess 2030.
Målet med møteplassen er ikke bare å diskutere industriens omstilling. Den skal koble industriens behov med forskning og teknologi, bygge nye samarbeid og konsortier og bidra til flere gode norske prosjekter inn mot EUs forsknings- og innovasjonsprogrammer.
Dermed hadde industrien en viktig oppgave under konferansen: å fortelle hvor skoen faktisk trykker.
Og listen over utfordringer er ikke blitt kortere.
En ny virkelighet for industrien
Mye har endret seg siden flere av industriens veikart mot 2030 ble utarbeidet.
Krig i Europa, geopolitisk uro, tollbarrierer, dyrere transport og sterkere internasjonal konkurranse har endret rammebetingelsene. Samtidig er kraft og nettkapasitet en knapp ressurs, store investeringer skal finansieres og markedets betalingsvilje for produkter med lavere klimaavtrykk er fortsatt usikker.
Et tydelig tema gjennom den første konferansedagen var også hvordan geopolitikken har endret selve industripolitikken.
Globale verdikjeder har lenge vært bygget med effektivitet og lave kostnader som viktige premisser. Nå handler det i stadig større grad også om sikkerhet, strategisk kontroll og tilgang til kritiske råmaterialer.
Europa ønsker å redusere avhengigheten av andre deler av verden og sikre sterkere egne verdikjeder. Det kan gi nye muligheter for norsk prosessindustri, men samtidig skjerpes den internasjonale konkurransen.
Ambisjonene om omstilling står fast. Veien fram har blitt mer krevende.
Teknologien må også bli butikk
Karbonfangst og -lagring (CCS) illustrerer utfordringen godt.
Teknologien blir avgjørende dersom store deler av prosessindustrien skal klare å gjennomføre betydelige utslippskutt. Men det holder ikke at teknologien fungerer. Kostnadene ved fangst, transport og lagring må også håndteres, og bedriftene skal kunne forsvare investeringer med et perspektiv på flere tiår.
John Sletten fra Yara oppsummerte en del av utfordringen kort:
– Regnestykket går ikke i hop.
Samtidig understreket han at offentlige støtteordninger ikke kan være hele svaret.
– Man kan rope på subsidier, men subsidier kan ikke være bærebjelken.
Det peker mot et tema som gikk igjen gjennom konferansen: Forsknings- og innovasjonsprosjekter må ikke bare demonstrere at en teknologi virker. De må også ha et reelt industrielt behov, et konkurransefortrinn og en forretningsmodell som gjør at løsningen kan leve videre etter at prosjektperioden er over.
For Prosess 2030 er nettopp koblingen viktig. Når industribedriftene deler sine faktiske utfordringer, gir det forskningsmiljøer, teknologileverandører og potensielle prosjektpartnere et bedre utgangspunkt for å utvikle relevante prosjekter – og gode søknader om europeisk finansiering.
Digitalisering må tas i bruk
Det samme poenget kom fram i diskusjonene om digitalisering.
Utviklingen innen digitale verktøy går raskt, og potensialet for å øke produktivitet og konkurransekraft er stort. Men tilgang til et nytt system eller en ny teknologi skaper ikke verdi i seg selv.
Gevinsten kommer først når teknologien faktisk tas i bruk.
Det krever at de ansatte involveres, får nødvendig kompetanse og klarer å integrere de nye verktøyene i arbeidshverdagen.
På den måten finnes det en tydelig parallell mellom digitalisering og forsknings- og innovasjonsprosjekter: Brukerne må inn tidlig. Løsningen må svare på et faktisk behov. Og implementering og kommersialisering må være en del av planen – ikke noe man begynner å tenke på når teknologien allerede er utviklet.
Hvordan lykkes med EU-søknaden?
Mens den første konferansedagen i stor grad handlet om industriens behov, rammebetingelser og teknologiske muligheter, gikk dag to tettere inn på hvordan ideene kan utvikles til gode europeiske samarbeidsprosjekter.
Her ble det delt konkrete erfaringer med hvordan man bygger konsortier og utformer EU-søknader, blant annet fra prosjektene LEADS og 2DEPLOY.
Å lykkes i konkurransen om europeiske midler krever mer enn en god prosjektidé. Teknologisk og finansiell modenhet, gode samarbeidspartnere, tydelige industrielle behov og en troverdig plan for hva som skjer etter prosjektperioden er viktige deler av helheten.
Budskapet fra flere med erfaring fra EU-systemet var samtidig oppmuntrende: Konkurransen er hard og søknadsprosessene krevende, men et avslag betyr ikke nødvendigvis at ideen er dårlig. Erfaringene fra én søknadsrunde kan brukes til å forbedre prosjektet og forsøke igjen.
Nye samarbeid starter med et møte
Prosess 2030 handler også om å få de riktige menneskene til å finne hverandre.
Under konferansen fikk utvalgte oppstartsbedrifter presentere sine ideer og prosjekter for industrien og forskningsmiljøene. Målet var ikke bare å vise fram ny teknologi, men å finne industrielle og akademiske partnere som kan bidra til å utvikle ideene videre og danne grunnlag for framtidige EU-søknader.
Det er kanskje også her noe av hensikten med Prosess 2030 oppsummeres best.
Industrien kjenner utfordringene. Forskningsmiljøene sitter på kunnskap og teknologi. Oppstartsbedriftene kommer med nye løsninger. Klyngene og virkemiddelapparatet kan koble aktørene og bidra til å finne muligheter i det europeiske virkemiddelapparatet.
Men skal resultatet bli ny industri, reduserte utslipp og økt konkurransekraft, må alle delene henge sammen.
Administrerende direktør i Herøya Industripark, Sverre Gotaas, satte på mange måter tonen allerede da han åpnet konferansen:
– En god idé er aldri god før den kommer ut av hjernen din.
Prosess 2030 handler om det neste steget: Å få de gode ideene ut av hodet, inn i de riktige samarbeidene – og videre ut i industrien.
