Slik lød overskriften på et leserinnlegg jeg sendte til 80 aviser rundt i Norge i 1999.
Dette var tida når papiravisene fortsatt var enerådende. Og som ung, klimaengasjert (og litt sjølhøytidelig) nestleder i Natur og Ungdom, sendte jeg stadig vekk leserinnlegg til alle landets papiraviser. Men denne gangen glapp det i korrekturen. Og når innlegget var sendt, fantes det ingen nåde. Papiraviser landet rundt trykte innlegget mitt uten endringer. Noen få debatt-redaktører, skjønte riktignok hva overskriften egentlig skulle være. Men svært få. Vårt lands spalte «Hugin og Munin» gjorde til og med en liten morsomhet på min bekostning. Jeg syns ikke det var morsomt.
Det jeg skulle skrive i overskriften var naturligvis «Ja til vindkraft». På dette tidspunktet var det knapt bygget en eneste vindmølle i Norge og (nesten) alle miljøvernere så på vindkraft som en viktig satsing og et avgjørende klimatiltak. Vi var sterke motstandere av forurensende gasskraftverk og ønsket at ny kraftproduksjon skulle være fornybar og ikke fossil. En kamp som forøvrig ble vunnet.
Men så skjedde det bemerkelsesverdige (riktignok noen år seinere); vi blei tatt på ordet!
Ved hjelp av en støtteordning kalt grønne sertifikater, blei vindkraft lønnsomt og det blei satt opp vindparker opptil flere steder i Norge. Da falmet brått miljøstøtten. Vindkraft viste seg å være en langt bedre løsning helt fram til noen faktisk ville bygge de!
Jeg husker når Kristin Halvorsen var Finansminister. Da hadde SV en vindmølle i logoen sin. Hver gang noen i SV-ledelsen hadde pressekonferanse om barnehager, skatt eller velferdsordninger, var det en vindmølle i logoen i fotoveggen.
Nå har SV vedtatt (riktignok med knapt flertall på landsmøtet) at de er mot vindkraft på land i Norge.
Poenget med denne historien er ikke å henge ut SV. Mange andre partier og organisasjoner har vært gjennom lignende prosesser. Men det sier noe om et stemningsskifte blant miljøvernere, blant miljøpartier og etter hvert i befolkningen.
Det som også har skjedd siden jeg skreiv mitt innlegg om vin-kraft er at vind-kraft har blitt lønnsomt. Den trenger ikke subsidier lenger. Men likevel har utbygginga stoppa helt opp. De siste årene er det knapt satt opp en eneste ny vindpark i Norge. Hvorfor? Fordi opinionen har snudd. Og dermed har politikerne snudd. Og så lenge politikerne i norske kommuner ikke ønsker vindkraften velkommen, blir det ikke bygget ut vindkraft. Så også her i Grenland og Telemark.
Den unge, klimaengasjerte (og litt sjølhøytidelige) nestlederen i Natur og Ungdom hadde ikke rett i alt han sa og gjorde. Men innholdet i leserinnlegget «Ja til vin-kraft» står seg fortsatt.
Vindkraft er fortsatt en en viktig løsning på klimaproblemet. Det bidrar fortsatt til å erstatte fossil energi.
Og i min nye jobb i industrien i Grenland, ser jeg at utbygging av vind og annen ny kraft er avgjørende for å trygge arbeidsplassene våre, særlig de som er avhengig av billig kraft altså i kraftkrevende industri.
Den kraftkrevende industrien vår ble lagt til Telemark nettopp fordi vi hadde god tilgang på billig kraft. Det var vår konkurransefordel. Nå er kraft i ferd med å bli en konkurranseulempe. I lengden overlever ikke kraftkrevende industri med høye kraftpriser.
De siste prene har kraftforbruket i Norge gått opp, men kraftutbyggingen har stoppet opp. Da stiger prisene.
Jeg er for både vind-, sol og vannkraft – og eventuelt kjernekraft en gang i framtida. Men det er vindkraften som virkelig kan monne her og nå. For det er nå vi trenger ny kraft. Ikke om femten-tjue år. Da kan det være for seint.
Det er lenge siden jeg slutta å sende leserinnlegg til alle landets papiraviser.
Men i disse julebord-tider er det uansett på sin plass å si ja til både vin-kraft og vind-kraft.
Ha en god og industrivennlig jul!
Med industrivennlig hilsen
Einar Håndlykken
