Kjære klyngevenner
«Hva tenker du på, Bård?», står det i ruta hvor Facebook alltid utfordrer meg til å dele noe. Akkurat nå føler jeg på en ambivalens. Jeg skal ta alt jeg er glad for først:
- ONS i forrige uke ble en opplevelse! Min første ONS. Klyngen stilte med 9 deltakere på stand under overskriften «Transistion». Mange flere medlemmer brukte teltet vi hadde i Stavanger sentrum til å invitere samarbeidspartnere og fremtidige kunder. Vårherre stilte med sol og varme hele uka, og Mathuset og Telemark Bryggeri stilte med gode matopplevelser. Den viktigste KPI’en for oss som koordinerer all slags power fra Telemark er at det blir business. Dette er et sitat fra en av deltakerne: «For Exentric sin del så har ONS allerede åpnet nye bekjentskaper, nye dører og nye tilbud er allerede på vei ut til nye potensielle kunder. «Langtidseffekten» er ikke skrevet enda, men den tror jeg er den viktigste. For Exentric sin del handler det om å skape nye kunderelasjoner.»
Om to år er det ny mulighet. Send @Jostein Stensrud Køhn et lite pip om du allerede nå vet at du vil stå på lista for å være med på felles stand. - Din neste mulighet til å møte andre som er opptatt av energi er allerede førstkommende tirsdag: Ledernes energikonferanse fra kl 10, tirsdag 13. september i Porsgrunn.
- I øyeblikket jobber vi med tre søknader som kan gi ressurser for å utvikle regionen videre:
- Sammen med USN, Fagskolen, Digital Norway er vi involvert i en søknad om å bli en pilot med et Senter for fremragende yrkesutdanning. Bra for alle som trenger videreutdanning i de store bedritene i klyngen.
- Sammen med Herøya Industripark, USN, Equinor, NOAH, Sintef, VTFK m.fl. jobber vi med en søknad om å bli en Katapult Node i SIVA’s program for å utvikle testfasiliter tilgjengelig for alle.
- VTFK har en utlysning knyttet til klyngeutvikling, hvor vi søker om midler til å jobbe målrettet med «hydrogenhovedstaden» siden vi ikke nådde opp i Enova’s program i sommer.
(kona mi spurte for en stund siden, gjør dere ikke annet enn å lete etter finansiering? Ikke helt riktig, men klyngearbeidet i denne fasen er akkurat som å være gründer).Vi får stadig nye medlemmer i klyngen.
- Vi har flere i pipeline som ikke er presentert i «klyngenytt», for tanken er å ta en om gangen. Denne gang ønsker vi Dimension Four og @Morten Steinvaag velkommen. De er partner for dere som jobber med IoT, les mer her.
I rekken av ting å glede seg over, må jeg bare få skryte av Bouvet som har brukt klyngens behov for et CRM-system som oppgave for nyansatte. Dette er første klyngenytt som sendes ut basert på kontaktinformasjon i et system som ikke er like sårbart som våre gamle regneark og vår egen disiplin. Ønsker du ikke å få våre klyngenytt kan du svare på denne eposten. Har du kollegaer som bør få, gi oss info. Si ifra om du ønsker å vite hvem av dine kollegaer som står på lista. - Akkurat som mange av dere, er vi i klyngeadministrasjonen bekymret for alle som kommer til å slite med å overleve med alle de utfordringene energi-krisen medfører. Vi jobber på flere fronter, sammen med flere av dere. Men det blir en tøff periode vi går inn i. Nedenunder finner du min lille anekdote som beskriver min bekymring over at vi ikke klarer å omfordele de enorme konsekvensene ubalansen skaper mellom de som får fordel av energikrisen og de som risikerer å måtte slå av lyset og stenge døra…
Det var en gang en landsby
Landsbyen lå idyllisk til rundt en liten fjelltopp. For å få en fin struktur på landsbyen hadde man valgt å bygge privathus på solsiden, men bedriftene lå på skyggesiden. På fjelltoppen lå landsbyens vannmagasin. Det fløt naturlig ned på hver side og ga alle like store muligheter til å holde liv i planter, dyr og mennesker. Vannmagasinet var ingen Sareptas krukke, det måtte fylles. Og fordi bedriftene lå nærmest de store vannene, hadde de påtatt seg oppgaven med å pumpe vannet opp i landsbyens magasin. En dag skjedde en naturkatastrofe. Det fløt ikke lenger vann ned der bedriftene lå. Bedriftseierne banket på døra til landsbyhøvdingen som bodde øverst i åsen på solsiden. Han satt nærmest vannkilden og kunne med sin enerett til å vri på ventiler sørge for at innbyggerne på solsiden fikk det han mente hver og en trengte. Selvsagt elsket han bedriftene som hadde påtatt seg oppgaven med å holde pumpa i gang som fylte vannmagasinet. Dette hadde fungert i generasjoner, og alle hadde det godt sammen. Men da bedriftene banket på døra og forklarte at det ikke lenger var muligheter for å pumpe mer vann opp i magasinet, og at vannet måtte omfordeles fra solsiden, svarte høvdingen; «Ikke ta vannet vårt». Han visste at han nå kunne åpne mange flere ventiler som ville gi ham muligheter til å gjøre ting han hadde drømt om i årevis.
Sånn slutter dette kapittelet om den lille historien om landsbyen vår. Det var ikke siste kapittel. Men da neste skulle skrives hadde alle blitt enige om at vi ikke kan lage et skille mellom de på solsiden og de på skyggesiden når livsviktige ressurser skal fordeles.
Bård Stranheim
