Vi er gode til å gå i demonstrasjonstog når industrien vår blir lagt ned. Men kunne det vært en ide å heller mobilisere før det er for seint?
Onsdag 9. september sendte eierkonsernet til Ulefos Jernstøperi, CK Partners, ut en pressemelding om at ledelsen i konsernet anbefaler styret å avvikle drifta ved jernverket; Norges eldste industribedrift. Under en uke seinere; tirsdag 15. september vedtok styret i bedriften nedleggelsen.
Etter 369 års drift, skal produksjonen flyttes. Norsk industrihistorie legges ned. Et lokalsamfunn mister hjørnesteinsbedriften sin. Ansatte mister jobben sin.
Det er så trist som det kan få blitt.
Dessverre har vi opplevd det samme før. Nedleggelsene. Og demonstrasjonstogene. Når Union blei lagt ned i Skien gikk 10 000 i demonstrasjonstog mot nedleggelsen i 2005. Når magnesiumen på Herøya blei lagt ned i 2001 demonstrerte også ca 10 000 mennesker.
Dagen før vedtaket om nedleggelse demonstrerte flere tusen industrivenner fra Ulefoss-samfunnet mot nedleggelsen av Ulefoss-jernverk.
All ære til de som demonstrerer. Jeg skulle gjerne vært med sjøl. De har min helhjertede støtte. Men skulle Ulefos jernstøperi blitt redda, måtte det skjedd for lenge siden. For innerst inne vet vi som demonstrerer at det egentlig er for seint. Når styret i et selskap går ut og bruker ordet «avvikle», vet vi at toget egentlig har gått.
Alle disse nedleggelsene vi har demonstrert mot, hadde forskjellige utløsende årsaker. Men det vi vet, er at det politiske engasjementet for å ta vare på industrien vår, dessverre er labert. I hvert fall når det kommer til å gjøre noe som virkelig virker.
Norge mangler rett og slett en industripolitikk. Vi har fiskeriminister, olje- og energiminister og landbruksminister. Men ingen industriminister. Vi har riktignok et næringsdepartement. Men jeg kjenner ingen i industrien som føler at Næringsministeren er deres forsvarer.
Når vi etterlyser en industripolitikk, er svaret fra sentrale myndigheter; «næringsnøytralitet». Staten skal ikke gjøre forskjell på ulike næringer. Bortsett fra i landbruket da. Der gjelder ikke næringsnøytraliteten. Og heller ikke offshore. Der har en aktiv stat vært på lag helt siden den første olja blei funnet. Oljeselskapene har en rekke egne tilpasninger av skatter, investeringer, avskrivninger og så videre. Seinest i 2020 vedtok Stortinget en egen skattepakke for oljeindustrien.
Men fastlandsindustrien må klare seg sjøl. Når kommer det en industri-skattepakke?
I industrien opplever vi faktisk det motsatte. Stadig vanskeligere vilkår. I vår del av landet (strømregion NO2) gir samfunnet oss til og med en ekstra straff for å drive industriproduksjon gjennom landets høyeste kraftpriser. De har også ramma Ulefos.
I år har strømprisene vært høyere enn noensinne. Nå planlegger Statnett – på toppen av det hele – å endre nett-tariffen slik at kraftforedlende industri i NO2 (vår strøm-region) påføres titalls millioner i ekstrakostnader.
Industrinedleggelser – sånn som med Ulefos Jernstøperi – oppleves stort sett å komme som julekvelden på kjerringa. Eierne av industribedrifter har ingen krav om konsekvensutredninger eller høringsprosesser når de beslutter nedleggelser.
De fleste industrieiere i våre dager er internasjonale konserner, med fabrikker i mange land. De putter pengene der de gir mest avkastning. Dersom det er mer lønnsomt å flytte virksomheten til et annet sted, gjøre de jo det. Det kan gjøres med et pennestrøk.
Derfor må vi sørge for å gi industrien vår rammevilkår som gjør det lønnsomt å bli her. Det som var våre konkurransefortrinn, må opprettholdes. Nye konkurransefortrinn må utvikles.
Den kraftforedlende industrien blei lagt til Telemark fordi her var det rikelig tilgang på billig kraft. Nå har kraftprisene gått fra å være et konkurransefortrinn til å bli en konkurranseulempe.
Skal kraftprisene ned, må kraftproduksjonen opp. Det er grunnen til at vi i Powered by Telemark ber kommunene i vårt område om å åpne for utredning av nye kraftprosjekter, inkludert vindkraft. Og fordelen med dette, er at vi styrer det sjøl. Vindkraft er lønnsomt å bygge ut og vil bli bygd dersom kommunene våre sier ja.
Det fins prosjekter for ny kraft i de fleste kommunene i Telemark. Men kommunene i vår region har de siste årene lagt ned veto mot utredning av vindkraft. Det er synd og rammer industrien vår. Heldigvis har Porsgrunn og Skien nå snudd – kommer flere etter?
Hver TWh ny kraftproduksjon vi etablerer i vårt område, gir om lag 2 øre redusert kraftpris for industrien vår, viser vi i rapporten «40 øre. Hvorfor og hvordan». Får vi i tillegg de planlagte havvindprosjektene gjennomført, kan det virkelig monne. I tillegg gir økt lokal kraftproduksjon lavere nettleie som også er svært viktig for industrien.
Istedenfor å gi opp, la oss gjøre noe med det vi kan gjøre noe med!
Om ikke rammevilkårene for industriproduksjon bedres, risikerer vi at Ulefos bare var starten. Kraftforedlende industri overlever ikke i lengden med høyere kraftpriser enn konkurrentene.
Neste gang vi i Telemark mobiliserer for industrien, håper jeg det skjer før beslutningen om avvikling er tatt. Det vi burde ha gjort, er egentlig å gå i demonstrasjonstog for vindkraft og for en (ny) industripolitikk. Men min frykt er at det dessverre ikke er like mobiliserende.
Så da møtes vi vel heller når neste pressemelding om «avvikling» sendes ut?
Med industrivennlig hilsen
Einar Håndlykken
