En ny industripolitikk
Ingen fylker i landet har like stor andel av arbeidsplassene sine knyttet til industri som Telemark. Men hva gjøres for å ta vare på dem?
Denne uka går Industriuka av stabelen.
Men den foregår mot et mørkt bakteppe. For nå er det tøffe tider i prosessindustrien.
Jeg har alltid likt bedre å snakke om muligheter enn om trusler. Og jeg har mer trua på å inspirere og motivere enn å skremme.
Men nå er det alvor. For å sitere Roger Hansen, leder av Herøya Arbeiderforening: «Nå brenner det på dass».
Våre medlemmer som driver prosessindustri, får svekka rammevilkår på nesten alle kanter:
- Toll og problemer med markedsadgang som følge av handelsrivalisering mellom USA og Europa
- Omfattende støtteordninger for konkurrerende industri i land som Kina og India
- Fossil energi blir dyrere som følge av krigen mot Iran og sperring av Hormuz-stredet
- Kraftpriser som allerede har stabilisert seg på et altfor høyt nivå
Hver og en av disse faktorene er alvorlig for industrien. Nå har vi alle samtidig.
Først kraft. Det går nesten ikke an å overvurdere hvilken betydning tilgang på nok og billig kraft har for industrien. Altså; det er på grunn av tilgangen på rikelig med kraft til lave priser at vi har prosessindustri både her i Grenland og i resten av landet. Dette fortrinnet har vi mistet. Uten tilgang på billig kraft, overlever ikke industrien vår i lengden. Så enkelt er det. Og dette gjelder helt uavhengig av klimatiltakene. Dette er rein industripolitikk. Billig kraft og industri er to sider av samme sak.
Hva er billig kraft? I Powered by Telemark har vi satt et mål om 40 øre pr kWh. Det er lønnsomt nok for produsenten, og rimelig nok for mye av behovet i industrien. I disse dager gir vi ut en rapport som heter «40 øre pr kWh i NO2. Hvorfor og hvordan». Her viser vi hva som skal til for å få til dette. Det mest oppløftende med rapporten, er at målet på 40 øre faktisk er realistisk. Men selvfølgelig blir det krevende – og det krever vilje.
De to viktigste tiltakene for store reduksjoner av kraftprisene, er utbygging av vindkraft på land og realisering av de store havvindprosjektene Sørlig Nordsjø 2 og Utsira Nord. Havvindprosjektene vil gi store kraftmengder inn i vår strømregion. På den måten øker også priseffekten av hvert nye vindkraftanlegg som blir realisert på fastlandet.
Realisering av havvind på Utsira Nord, tilsvarende ambisjonen på Sørlig Nordsjø 2, vil halvere mengden ny kraftproduksjon på land som trengs for å oppnå 40 øre/KWh. Og dersom nasjonale myndigheter leverer på havvind, så kan altså kommunene i Sør-Norge fikse resten på egenhånd. Det krever ikke mer enn 10 vindparker av normal størrelse. Og det er kommunene selv som bestemmer over vindkraft på land.
Den vanligste innvendingen mot dette er at ny produksjon ikke påvirker strømprisene, grunnet utenlandskablene. Dette er feil. For når kraftmengdene i Sør-Norge vokser mer enn utvekslingskapasiteten, vil strømprisene falle.
Altså er målet om 40 øre/kWh i NO2 svært realistisk, og det er opp til oss selv. Kommunene som ønsker industri, bestemmer selv om vi skal nå målet.
Når vi i tillegg vet at vindkraft er lønnsomt – og at det eneste som står i veien for vindkraft er kommunenes vilje – blir dette dypest sett et spørsmål om vi er villige til å gjøre det som skal til for å beholde industrien i Norge. Kommuner som sier nei til vindkraft, sier egentlig nei til industri.
Over til det andre rammevilkåret som gjør livet vanskelig i industrien: Fossil energi.
Industrien vår bruker mer fossil energi enn elektrisitet. Bare her i Grenland brukes om lag 8 TWh fossilt brensel, til energi og råstoff. Over 6 TWh av dette er importert etan fra USA.
For det første gir dette store klimautslipp – som bidrar til at vi varmer opp kloden.
For det andre, brukes priser og tilgang på fossil energi hyppig som våpen i konflikt mellom stormakter. Det innebærer en stor risiko å basere industrien vår på hva som skjer i hodene til Donald Trump eller Vladimir Putin.
Og for det tredje representerer bruken av fossil energi en stor trussel om kraftig økte kostnader for industrien i det neste tiåret. Uten klimatiltak, vil for eksempel Yara måtte betale flere milliarder kroner i utslippskostnader innen vi når 2040. Og det samme gjelder selvsagt for de andre prosessindustribedriftene også.
Så du behøver ikke være bekymra for klimaendringer for å ville gjøre klimatiltak i industrien. For klimatiltak i industrien, handler om industriens konkurranseevne framover. De som har store klimautslipp, vil få store kostnader.
Grenland er det området med de høyeste klimautslippene og den største samlingen av punktutslipp i landet. Snart kommer Powered by Telemark til å legge fram en statusrapport for hvordan det går med klimatiltakene i industrien vår. Et oppdatert veikart. Og status er at det går sakte. Siden vi sist oppdaterte veikartet for to år siden, er flere prosjekter skrinlagt. Mange prosjekter er utsatt. Ingen nye store prosjekter er beslutta.
Dette er status her i Grenland. Og Grenland er kanskje det stedet i Norge hvor det ligger best til rette for store klimainvesteringer, særlig knyttet til elektrifisering og karbonfangst- og lagring.
Og når det står stille her, mistenker jeg at situasjonen er den samme i hele Norge.
Dessverre har det ikke vært statlig hjelp å få til å realisere flere store prosjekter i landbasert industri, etter at fangstanlegget hos Heidelberg i Brevik ble bygget.
Det er vanskelig å styre hva som skulle skje i Hormuz-stredet fra Grenland. Men desto større grunn til å sørge for å gjøre noe med det vi kan gjøre noe med.
Derfor trenger vi en ny industripolitikk. Både nasjonal og lokalt. Politikere lokalt må bidra til ny kraftproduksjon i sin kommune. Politikere nasjonalt må bidra med ordninger som gjør investeringer, elektrifisering og karbonfangst mulig i fastlandsindustrien.
Dette er en kronikk av daglig leder i Powered by Telemark, Einar Håndlykken, som sto på trykk i Varden.
